I Norge markeres gjerne en av milepælene for et nybygg med kranselag eller mønsåsfest, der byggherren takker arbeiderne for innsatsen. Med utgangspunkt i begrepet klassekompromiss undersøker jeg om pressedekning og fotografier fra et kranselag for forsikringsselskapet Norske Folks nye hovedkontor i 1968 kan tolkes som uttrykk for samarbeid, likhetstanker og sosial integrasjon. Jeg retter oppmerksomheten mot relasjoner mellom arbeidstakere og arbeidsgivere/ledere, og gjør i analysen bruk av teori fra visuell retorikk og et begrepsapparat om fotografiske intimitetsfelt. Aviser og upublisert bildemateriale er sentrale kilder. Artikkelen bidrar til ny kunnskap om et lite belyst felt av norsk arbeidslivs- og kulturhistorie og er et eksempel på hvordan fotografier kan aktiveres som historisk kildemateriale.

Sverige ble ingen hvalfangstnasjon, men svenske arbeidere fant veien til en rekke hvalfangststasjoner på den sørlige halvkule. På øya Sør-Georgia i Sørishavet utpekte svenske anleggsarbeidere og rallarer seg som aktivistiske. Noen av dem var influert av syndikalismens tankegods. Svenskene organiserte streikekomiteer og gikk i bresjen for å reise krav om lønnstillegg og bedre vilkår. Merkelappen «svenske» ble tidlig et negativt argument for deportasjon og svartelisting. De svenske anleggsarbeiderne i hvalfangstindustrien kom fra en yrkesstolt tradisjon hvor man forlot arbeidsplassen hvis man følte seg urettferdig behandlet eller var misfornøyd med arbeidsforholdene.

Gjeldende abortlov ble vedtatt i 1975 og endret i 1978 slik at kvinner har rett til selvbestemt abort innen 12. svangerskapsuke. Da hadde abortsaken vært på den politiske agendaen i mange tiår. Mange kvinner og menn har vært viktige aktører i abortspørsmålets historie, noen er husket og æret, andres innsats er lite vektlagt. Mest kjent er Katti Anker Møller (1877–1945) som fra 1913 krevde legalisering av abort. Aase Lionæs (1907–1999) var av dem som spilte en viktig rolle over lang tid, men er lite trukket fram. Hennes innsats for liberalisering av abortlovgivningen fra 1936 til 1975 er tema i denne artikkelen. Historien viser andre sider ved Lionæs’ politiske virke enn dem hun er mest kjent for, økonomisk politikk og utenrikspolitikk. Slik er intensjonen å bidra til historien om en av Arbeiderpartiets mest sentrale kvinner fra sist på 1930-tallet. Det kan passe i 2024 – når et utvalg har foreslått en ny abortlov (NOU 2023: 29) og partiene som vil utvide kvinners abortrettigheter har flertall på Stortinget.

Artikkelen analyserer fremveksten av personalfeltet i årene etter andre verdenskrig og ser det i sammenheng med behovet for å utvikle en personalforvaltning som kunne stimulere arbeidsviljen og produktiviteten. Selv om praksisen kunne variere, var det mange av de første personalsjefene som inntok en mer nøytral stilling i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det ble imidlertid rettet kritikk mot at personalfunksjonen la for sterk vekt på det sosiale velferdsarbeidet og personalsjefenes innflytelse kunne også vaere begrenset. Gjennom 1970-årene kom personalfeltet tettere på kjernevirksomheten og ble mer orientert mot bedriftens produktivitet fremfor ansattes velferd og trivsel. Vi drøfter også den personalfaglige yrkesrollen som i mange år led under mangelen på en samlende interesseorganisasjon som kunne koordinere feltet. Yrkesrollen var praktisk rettet med oppgaver som gjorde det faglige grunnlaget for yrkesutøvelsen sammensatt. Til tross for mange initiativer, viste det seg å vaere utfordrende å etablere en samlende personalfaglig utdanning som kunne styrke yrkesgruppens faglige grunnlag og anseelse.

Under andre verdenskrig økte andelen utenlandske sjøfolk i den norske uteflåten fra ca. 10 til 25 %. Sjøfolkene om bord på skipene opplevde ulike utfordringer med å seile med kolleger fra ulike nasjoner og kulturer under de ekstreme påkjenningene og farene som krigen medførte. Den økte risikoen kombinert med lave lønninger for asiatiske sjøfolk sørget for de mest skarpe og synlige konfliktene. Samtidig var dette konflikter som normalt ikke gikk direkte mellom sjøfolkene om bord. Protester og streiker var primært rettet mot kapteiner, konsulater og Nortraship. Derimot var store kulturforskjeller, diskriminering og rasistiske holdninger konfliktskapende faktorer mellom sjøfolk av ulike hudfarger. Dette var ikke noe nytt, men krigen førte til at sammensetningen av nasjonaliteter endret seg betydelig, samtidig som andelen utlendinger økte kraftig. Ulike nasjonaliteter i samme båt var ikke alltid selve kilden til utfordringene som oppstod, men de kunne bidra til å forsterke skillelinjer i et mannskap. Organiseringen av mannskapene var også en faktor som kunne virke på samme måte, særlig når det var klar sammenheng mellom sjøfolks plass i skipshierarkiet og deres nasjonalitet. Samtidig var det flere kilder til samhold. Viktigst var trolig krigen selv; at sjøfolkene hadde en felles fiende og delte en felles skjebne om bord på samme skip.

I 1950 vedtok Stortinget loven om pensjonstrygd for statens arbeidere med virkning fra 1951. Dermed fikk statens time- eller akkordlønte arbeidere – som ikke arbeidet i militærbedriftene, Sølvverket på Kongsberg eller i NSBs verksteddrift – for første gang en rettighetsbasert tjenestepensjon. Pensjonstrygden omfattet først og fremst bygg- og anleggsarbeidere i samferdselsetatene, men også rengjøringspersonalet i NSB og snart også arbeiderne i militærbedriftene. Statsarbeidere eller deres etterlatte behøvde ikke lenger søke Stortinget om en slags individuell gavepensjon. Arbeidsmandsforbundet, som fra 1930-tallet organiserte flesteparten av statens time- eller akkordlønnede arbeidere utenom militærbedriftene, var den fremste pådriveren bak det som ble pensjonstrygden. Omkring 1920 hadde det da politisk langt mer radikale Arbeidsmandsforbundet avvist å forhandle om en tjenestepensjonsordning for anleggsarbeiderne fordi ordningen ville kreve tre måneders oppsigelse. Det var i strid med fagopposisjonens ønske om å kunne aksjonere på kort varsel om man fant det nødvendig. Denne artikkelen ser nærmere på bakgrunnen for etableringen av denne særskilte pensjonsordningen for statens time- eller akkordlønte arbeidere. Pensjonstrygden skilte seg på viktige punkter vesentlig fra pensjonsordningen for statens tjenestemenn fra 1917. Ytelsene var lavere og rettighetene dårligere.

Salhus Tricotagefabrik ble etablert i 1859 av de tyske gründerne Philip Christian Clausen og Ernst Johan Ramm. Fabrikken produserte arbeidstøy for strilen, undertøy i ull og bomull i tillegg til tykkere ullgensere og ullsokker og var i drift til 1989. Denne artikkelen undersøker livet til de første tekstilarbeiderne ved Salhus Tricotagefabrik, i perioden 1860–1900. Kilder for undersøkelsen er blant annet folketellinger, fabrikkreglement og en oppdragsrapport skrevet om den første arbeiderboligen bygget i 1860. I tillegg vil en gjennomgang av tidligere skrevet bedrifts- og lokalhistorie danne bakteppe for hva som er mulig å vite om perioden og levekår for trikotasjearbeiderne.

Parallelt med den store befolkningsveksten i Christiania på 1800-tallet, ble det vanligere å bruke fritiden til sosiale og kulturelle aktiviteter. Forlystelsesstedet Christiania Tivoli så dagens lys i 1877, inspirert av europeiske tivolier hvor høykultur møtte populærkultur. Tivoliene ble sett på som ideelle steder å arrangere klassetreff under kontrollerte forhold. I rollen som publikum ville det være enklere for de såkalt ukultiverte arbeiderne å observere og etterlikne elitens formelle dannelse og omgangsform, mente man. Det ble ofte snakket om allmuens «raahed». Blant samfunnets øverste lag eksisterte det en tro på at man kunne få bukt med denne råheten ved å la arbeiderne delta på sosiale og kulturelle treff med samfunnets elite. Artikkelen undersøker spranget mellom den idealistiske forventningen om harmonisk samhandling og de reelle forholdene som ofte var preget av fordommer og nedlatenhet.