Den globale situasjonen preges av økt uforutsigbarhet, der særlig Kinas fremvekst sammen med USAs proteksjonistiske linje og trusler om handelskrig har skapt økt bekymring for økonomisk sikkerhet og bidratt til en kursendring i Brussel. EU har gått fra å se gjensidig økonomisk avhengighet som en styrke til å betrakte det som en sårbarhet. Dette har ført til omfattende endringer, både når det kommer til overordnet strategi og konkrete politiske virkemidler. I sentrum for disse endringene står det indre marked, som både skal fremmes og beskyttes for å ivareta europeiske interesser. Gjennom en analyse av strategiske, politiske og identitetsmessige endringer i EU, undersøker denne artikkelen hvordan dette skiftet utfordrer rammene for Norges samarbeid med EU. Når geopolitiske hensyn spiller en stadig større rolle for forvaltningen av det indre markedet øker også presset på Norge, ettersom EØS-avtalen ikke er tilpasset økonomisk sikkerhetstenkning. Fordi Norge står utenfor EUs tollunion og felles handelspolitikk, risikerer norske aktører å behandles som tredjeland, noe som kan føre til en fragmentering av det indre marked og svekke forutsigbarheten for norsk næringsliv. Ved å trekke på konkrete eksempler på nye handelspolitiske virkemidler og nylige handelskonflikter, drøfter artikkelen behovet for en mer helhetlig og koordinert norsk strategi i møte med et stadig mer geopolitisk EU i en ny verdensorden. Abstract in EnglishTrade War, the EU and Economic Security – What About Norway?The global situation is characterised by increased unpredictability. China's rise, together with the US's protectionist stance and threats of a trade war, has heightened concerns about economic security and contributed to a change of course in Brussels. The EU has moved from viewing mutual economic dependence as a strength to seeing it as a vulnerability. This shift has led to extensive changes, both in overall strategy and in specific policy instruments. At the heart of these changes is the internal market, which must be both promoted and protected in order to safeguard European interests. Through an analysis of strategic, political, and identity-related changes in the EU, this article examines how this development challenges the framework for Norway's cooperation with the EU. As geopolitical considerations play an increasingly important role in the governance of the internal market, pressure on Norway is also increasing, as the EEA Agreement is not adapted to economic security thinking. Because Norway is outside the EU's customs union and common trade policy, Norwegian actors risk being treated as third countries, which could lead to fragmentation of the internal market and weaken predictability for Norwegian business. Drawing on specific examples of new trade policy instruments and recent trade conflicts, the article discusses the need for a more comprehensive and coordinated Norwegian strategy in the face of an increasingly geopolitical EU in a new world order.

Innledningen til denne fokusspalten analyserer hvordan EU, i møte med krig, geopolitisk rivalisering, indre demokratiske utfordringer og økt usikkerhet i det transatlantiske forholdet, har utviklet seg fra et primært markedsbasert integrasjonsprosjekt til en mer samordnet politisk og sikkerhetspolitisk aktør. Denne utviklingen kjennetegnes av høyt tempo, sterkere sektorovergripende samordning og nye politiske verktøy innen blant annet sikkerhet, beredskap, økonomisk sikkerhet, energi, helse og demokratisk motstandskraft. For Norge, som er tett integrert i EU gjennom EØS og andre avtaler, skaper dette et økende gap mellom EUs politiske utvikling og rammene for norsk deltakelse, samtidig som fraværet av en åpen og strategisk EU-debatt forsterker de demokratiske og politiske utfordringene dette innebærer. Innledningen plasserer fokusspaltens bidrag innenfor denne overordnede rammen, presenterer hvordan de belyser EUs nye politiske kurs på tvers av sektorer, og viser samlet hvordan dagens tilknytningsform blir stadig mer krevende i en endret europeisk og geopolitisk kontekst. Abstract in EnglishNorway and the EU in Transition: When the EEA Is no Longer SufficientThe introduction to this focus section analyses how the EU, in the face of war, geopolitical rivalry, internal democratic challenges, and increased uncertainty in transatlantic relations, has evolved from a primarily market-based integration project into a more coordinated political and security actor. This development is characterised by a rapid pace, stronger cross-sectoral coordination, and new policy instruments in areas including security, preparedness, economic security, energy, health, and democratic resilience. For Norway, which is closely integrated with the EU through the EEA Agreement and other arrangements, this creates a growing gap between the EU’s political development and the frameworks for Norwegian participation, while the absence of an open and strategic debate on the EU further amplifies the democratic and political challenges this entails. The introduction situates the contributions to the focus section within this overarching framework, presents how they shed light on the EU’s new political direction across sectors, and collectively demonstrates how the current form of association is becoming increasingly demanding in a transformed European and geopolitical context.

Historisk har det i stor grad vært samsvar mellom Norges og EUs energipolitikk. Likevel henger Norge et par runder bak EU i å innlemme regelverk i denne sektoren. Hvorfor har det oppstått et slik implementeringsetterslep? Basert på implementeringsteori og innsikt i litteratur om utviklingen og debatter i energisektoren, redegjør vi for hvorfor energisamarbeidet med EU er krevende for Norge. Implementeringsetterslepet kan enten forklares med utilstrekkelig administrativ kapasitet eller med politisk begrunnet forsinkelse. Vi finner at selv om norsk offentlig forvaltning er under press fordi EU har økt hyppigheten på EU-regelverksoppdateringer og fordi regelverkene er blitt mer omfattende og sektorovergripende, er hovedårsakene til etterslepet i energisektoren politiske. Det politiske ordskiftet rundt implementering av EUs energiregelverk er polarisert i Norge. Mens landet er forpliktet til å innlemme EØS-relevant regelverk, brukes forsinket innlemmelse til å utsette vanskelige politiske forhandlinger som er svært splittende i befolkningen. Abstract in EnglishWhy Norway has a Large Implementation Backlog in the Energy SectorHistorically, Norway’s energy policy has largely aligned with that of the EU. Nevertheless, Norway has not transposed several consecutive packages of EU energy regulation. Seeking to answer the questions why such a delay in implementation has occured, we draw on insights from implementation literature and on developments and debates in the energy sector. We show that energy cooperation with the EU poses challenges for Norway. The lag in implementation can be attributed either to insufficient administrative capacity or to politically motivated delays. We find that Norwegian public administration is under pressure due to the EU’s increased frequency of regulatory updates and the growing complexity and cross-sectoral nature of these regulations; however, the main causes of delays in the energy sector are political. The political discourse surrounding the implementation of EU energy regulations is polarised. While the country is obligated to incorporate EEA-relevant regulations, delayed incorporation is used as a strategy to postpone difficult political negotiations that are highly divisive among the population.

Dette introduksjonsessayet er et første forsøk på en samtidshistorie som skal forklare hvordan USA gikk fra en tverrpolitisk elitekonsensus i utenrikspolitikken, til full intern strid om hvilken rolle USA skal spille i verden. Det er en historie som plasserer Trump som symptom heller enn som årsak, og som lokaliserer Trump og MAGA-bevegelsen inn i den lengre historien om amerikansk politisk utvikling. Mitt argument er at Trump representerer en motreaksjon mot det liberale USA; både innenriks- og utenrikspolitisk. Abstract in EnglishIntroduction: The New World: USA's Illiberal Foreign PolicyThis introductory essay is a first attempt at a contemporary history attempting to explain how and why the post-World War II bipartisan foreign policy consensus in the United States unraveled. It locates Donald Trump as a symptom, rather than a primary cause, of this unraveling, placing Trump and the MAGA movement in the larger context of American political development. The main argument is that Trump represents a reaction to the liberal aspects of modern American political development, both domestically and internationally.

Arktisk Råd, og dets arbejdsgruppe Emergency Prevention, Preparedness and Response (EPPR) og det uafhængige Arctic Coast Guard Forum (ACGF) udgør de otte arktiske staters væsentligste organer for samarbejde vedrørende beredskab. Dog beskæftiger ingen af dem sig med militære forhold eller såkaldt hård sikkerhed, hvilket fra begyndelsen har været holdt ude af samarbejdet i Arktisk Råd. Denne artikel diskuterer – med udgangspunkt i Kongeriget Danmark som case – hvordan samfundssikkerhed kan forstås i en arktisk kontekst og undersøger, hvordan beredskab i regionen er organiseret med særligt henblik på funktionen og betydningen af Arktisk Råd og tilgrænsende samarbejdsorganisationer i et fremtidsperspektiv. Metodisk tilgås emnet ud fra de fire faser i katastrofehåndteringsmodellen: Forebyggelse, Forberedelse, Respons og Retablering. Resiliensbegrebet anvendes, som det er beskrevet dels i den bredere forebyggelses- og beredskabslitteratur, dels i NATO’s resiliensdagsorden, til at diskutere samfundssikkerhedsbegrebets relevans for Arktisk Råd. Abstract in EnglishSocietal Security – a New Agenda for the Arctic Council?The Arctic Council and its working group Emergency Prevention, Preparedness and Response (EPPR) and the independent Arctic Coast Guard Forum (ACGF) constitute the eight Arctic states’ most important fora for collaboration on emergency preparedness. Neither, however, are concerned with military affairs or so-called hard security, which from the outset has been exempt from the Arctic Council. This article discusses how societal security may be interpreted in an Arctic context and investigates how preparedness is organized in the region with a special emphasis on the function and meaning of the Arctic Council and other collaborative organizations in a future perspective. The four phases of the disaster management cycle: Prevention, Preparedness, Response and Recovery guide the analysis, and the concept of resilience as found in the broader literature on prevention and preparedness as well as the current NATO agenda is applied to discuss the role of societal security for the Arctic Council.

I denne replikken svarer undertegnede på kritikken reist i Lidvard Grønnevets kommentar. Jeg påpeker først og fremst feil og misforståelser i kritikken, men gir Grønnevet rett i at begrepet «kvoter» naturlig nok ikke skulle vært nevnt i forbindelse med medlemskapsforhandlingene i 1972. Jeg roser også Grønnevet for å bringe frem innsikt i spørsmål som har med Norges forhold til EU på fiskeriområdet. En del av dette var kjent for undertegnede, men måtte utelates på grunn av ordgrensen i tidsskriftet. Abstract in English:Reply to GrønnevetIn this reply, I respond to the criticism raised in Lidvard Grønnevet’s commentary. First of all, I point out errors and misunderstandings in his comments, but I also agree with him that I should not have used “quotas” in conjunction with membership negotiations in 1972. I also praise Grønnevet for providing new knowledge in issues related to Norway’s relationship with the EU in fishing. Some of this is well known, but I had to leave it out because of the word limit of the journal.

Denne artikkelen drøfter Finlands forskningssamarbeid med to autoritære stater, Kina og Russland, som begge har vært viktige partnere for finske forskningsinstitusjoner siden år 2000. I den siste tiden har det imidlertid vært økende uro rundt forverring av forhold rundt akademisk frihet i Kina og Russland og de mulige sikkerhetsrisikoene et samarbeid med kinesiske og russiske institusjoner og forskere kan innebære. Med tanke på denne nye situasjonen spør vi hvordan endringene på dette området betraktes og oppleves av forskere som er basert i Finland, og som gjennomfører studier eller samarbeider med aktører i Kina eller Russland innen samfunnsvitenskap og humaniora. Undersøkelsen er basert på intervjuer med Kina-eksperter og en spørreundersøkelse blant Russland-eksperter, begge utført i 2023. Artikkelen framholder at i forbindelse med samarbeidet med autoritære stater har det oppstått et dilemma mellom våre kunnskapsinteresser på den ene siden og etiske og (geo)politiske hensyn på den andre. Til tross for dette dilemmaet anbefaler ekspertene på Kina og Russland at person-til-person-kontaktene ivaretas. Abstract in English:Academic Freedom and Security at Risk? Finland’s Research Collaboration with Authoritarian StatesThis paper discusses Finland’s research collaboration with two authoritarian states, China and Russia. China and Russia have both been significant partners in Finland’s international research collaboration in the 2000s. Recently, however, there have been growing concerns regarding the decline of academic freedom in China and Russia and potential security risks in collaborating with them. In this new situation, we should ask how the given changes have been viewed and experienced by the experts studying (and/or having collaborations with) China or Russia in the field of social sciences or humanities in Finland. This article asks, for example, why we should collaborate (or not) with such authoritarian states. The research for the paper is based on author-conducted interviews of China experts as well as a survey with Russia experts in 2023. The paper argues that a dilemma between our knowledge interests and ethical and (geo)political considerations of international research collaboration persists in collaboration with authoritarian states. Despite this dilemma, China and Russia experts advocate safeguarding person-to-person contacts, if not research collaboration, with scholars from the given states.

Da Norge gikk ut av Sikkerhetsrådet 31. desember 2022, hadde landet lagt bak seg to år med det som av observatører blir beskrevet som en «diplomatisk bragd». Til tross for pandemi og et svært vanskelig samarbeidsklima mellom vetomaktene, klarte Norge sammen med andre valgte medlemmer å bygge allianser, forhandle og manøvrere. Norge gjorde seg særlig bemerket i FN-miljøet i New York med å iverksette en rekke tiltak for å styrke Sikkerhetsrådets arbeid på temaområdet «kvinner, fred og sikkerhet» (KFS). Gjennom systematisk og målrettet arbeid bidro blant annet Norge til å øke andelen kvinner som holder orienteringer for Sikkerhetsrådet, og å styrke operasjonaliseringen av tidligere forpliktelser på kvinners rettigheter og deltakelse i FNs operative virksomhet. Denne arbeidsmetodikken bidro ikke bare til å effektivisere Sikkerhetsrådets arbeid med KFS, men også til å styrke Norges internasjonale status som foregangsland på dette temaområdet. Abstract in English:“Women, Peace and Security” in the UN Security Council:Norwegian Efforts and Status-buildingWhen Norway left the UN Security Council on 31 December 2022, observers described Norway’s two years on the Council as a “diplomatic feat”. Despite the pandemic and a very hostile diplomatic climate between the veto powers, Norway, together with other elected members, managed to build alliances, negotiate and maneuver. Within the UN system and in the diplomatic community in New York, Norway was acknowledged in particular for initiating a number of measures to strengthen the UN Security Council’s work on “Women, Peace and Security” (WPS). By working systematically and targeted, Norway contributed, among other things, to increasing the number of women briefers to the Council, and to strengthening the operationalization of previous commitments on WPS in the UN’s operational activities. Not only did the Norwegian way of operating help streamline the UN Security Council’s work on WPS, it also contributed to strengthen Norway’s international status as a leading country in this thematic area.

Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig. Abstract in English:The UN Track in Norwegian Foreign PolicyThe first part of the article discusses how two representations of the UN have traditionally vied with one another in Norwegian public debate. One is pragmatic and accentuates the UN’s role as a consensus-creating and legitimating force in Norwegian foreign policy. The other is ideological and accentuates the UN as an alternative focus to NATO. Since the Iraq War of 2003, the concept of a “UN track” in Norwegian foreign policy has lent itself to both usages. While the ideological representation was quite widespread in Norwegian public debate on the left of the Labour Party and further leftwards, it is now only to be found at the very left of the political spectrum. As demonstrated in the second part of the article, in Norwegian diplomatic discourse, the UN is represented in pragmatic terms only. The third part of the article is a normative celebration of the waning of the ideological representation of the UN. Two reasons are given. Firstly, and on principle, a pragmatic approach to foreign policy making is superior to an ideological approach in that it increases room for manoeuvre. Secondly, and related to the conjuncture of present-day international relations, which is seeing a resurgence of great-power rivalry, a small power like Norway has a vested interest in maintaining as much multilateralism as possible. The interest in multilateralism as a general phenomenon takes precedence over what particular form multilateralism takes.

Ine Eriksen Søreides var Norges utenriksminister i en usedvanlig krevende periode i konflikten mellom Israel og palestinerne. Som alle andre stater, fastholdt Norge det overordnede synet om at bare tostatsløsningen kan gi varig fred mellom Israel og palestinerne og ledet giversamarbeidet for å fortsette statsbyggingen og bevare det institusjonelle fundamentet for en slik løsning. Arbeidet ble forankret i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge høstet ros for innsatsen. Hvis man undersøker hva Norge gjorde i giverlandssamarbeidet (AHLC) i forhold til den direkte konteksten for de ulike tiltakene, vil man finne at den norske politikken lyktes. Jørgen Jensehaugens elegante spissformuleringer om at utenriksminister Søreide var et godt posisjonert vitne til at tostatsløsningen døde og at hun sikret at bistanden til palestinerne gjorde at denne politiske løsningens endelikt var så smertefri som mulig, strider mot empiriske fakta. Det er ikke riktig at sentrale bærebjelker i tostatsløsningen ble utradert. Og når tostatsløsningens død faktisk ikke kunne konstateres på den tiden, faller også kritikken for at Søreide ikke skiftet politisk kurs. Abstract in EnglishElegance and Empiricism: An Insider’s Perspective on Ine Eriksen Søreide and the Conflict Between Israel and the PalestiniansIne Eriksen Søreide was Norway’s foreign minister during an exceptionally challenging period in the conflict between Israel and the Palestinians. Like all other countries, Norway maintained the overarching view that only a two-state solution can provide lasting peace between Israel and the Palestinians and led donor cooperation to continue state-building and preserve the institutional foundation for such a solution. The work was anchored in the UN Security Council where Norway received praise for its efforts. If one examines what Norway did in the donor cooperation (the AHLC) in relation to the direct context of the various measures, one will find that Norwegian policy was successful. Jørgen Jensehaugen’s elegant formulations that Foreign Minister Søreide was a well-positioned witness to the death of the two-state solution and that she ensured that aid to the Palestinians made this political solution’s demise as painless as possible are contrary to empirical facts. It is not correct that central pillars of the two-state solution were eradicated at the time. And as the two-state solution was not dead, the criticism that Søreide did not change her political course becomes irrelevant.