Students’ grades are increasingly important in defining their future employability, and therefore, securing a fair assessment of students’ theses is important. This study aimed to assess the level of grade correspondence between internal and external examiners of occupational therapy students’ bachelor theses, and to evaluate the overall level of grades initially set by examiners in the two groups. The grades initially suggested for 67 bachelor theses were analyzed. Absolute agreement between internal and external examiners was estimated as the proportion of theses on which the examiners suggested identical grades (percentage agreement), and consistency in agreement was estimated by the intraclass correlation coefficient (ICC). There was absolute agreement between the internal and the external examiners in 33 of the 67 cases (49.3 %), and also consistency in agreement was high (ICC = 0.81, 95 % CI [0.68, 0.88], p < 0.001). The results from this study demonstrate a high level of agreement between internal and external examiners of occupational therapy students’ bachelor theses. However, internal examiners as a group are more prone to give high grades compared to external examiners, and this may support the continued use of two examiners to ensure quality in grading.

Denne artikkelen belyser og diskuterer universitets- og høgskolepedagogers (UH-pedagogers) profesjonelle ansvar i en tid der deres ansvarsområder utvides. I økende grad forventer både politikere og ledelse at UH-pedagoger bidrar til å styrke utdanningskvaliteten ikke bare skal ved å kurse og veilede undervisere, men også ved å være institusjonsledelsens støttespillere i forbindelse med implementering av politisk initierte føringer. Som utgangspunkt anvender vi et teoretisk rammeverk basert på det normative grunnlag for profesjoner, og viser analogien til UH-pedagogers ansvar. Videre presenterer vi en distinksjon mellom to ulike logikker som ligger til grunn for hhv. faglig og moralsk ansvar i profesjonsstyring og den regnskapsplikt som har fått økende dominans innenfor siste års offentlige styring i høyere utdanning. Vi viser hvordan tilstedeværelsen av begge logikker skaper spenninger og nye ansvarsrelasjoner og oppgaver for UH-pedagoger, samt at det å opptre profesjonelt ansvarlig i dag innebærer å fremforhandle legitime kompromisser i spenningen mellom de ulike logikkene – og å kunne handle i overensstemmelse med disse. Sentrale spenninger illustreres med universitetspedagogers beskrivelser av sitt arbeid. Avslutningsvis argumenterer vi for at det å komme frem til legitime kompromisser ikke er et individuelt, men et kollektivt ansvar og må fremforhandles av UH-pedagoger i fellesskap.

Ved universiteter og høgskoler tar ledelsen og støtte- og utviklingsmiljøer ulike grep for å motivere fagansatte til å utforske digitale teknologiers pedagogiske potensialer. De ønsker også å utvikle mer aktive og fleksible undervisningspraksiser enn de som tradisjonelt har preget sektoren. I denne studien har vi undersøkt bruk av videofortellinger som redskap for å fremme fagansattes refleksjon over egen utdanningspraksis. Observasjon av diskusjoner mellom 13 undervisere fra ulike studieprogram og fag, er analysert i artikkelen. Diskusjonene som er studiens analyseobjekt, foregikk på et kurs i UH-pedagogikk (vår 2016). Før kurset så informantene to videofortellinger om omvendt undervisning. Studien viser at videofortellingene og spørsmålene som er knyttet til, fungerer som redskap for refleksjon i tverrfaglige kontekster. Selv om akademiske og fagspesifikke tradisjoner i en del tilfeller hemmer refleksjon over ny praksis, bidrar et tverrfaglig miljø til å fremme refleksjon.

Artikkelen handlar om korleis ein gjennom samarbeid på tvers av fagdisiplinar i grunnskolelærarutdanninga kan freiste å utvikle skriveopplæringa i lærarutdanninga og dermed forbetre skrivekompetansen til lærarstudentane. I artikkelen blir eit kompetanseutviklingsprosjekt presentert og drøfta i lys av aktuell teori om skriveforsking. Utviklingsmodellen som er nytta er inspirert av praksisretta aksjonsforsking, der målet er eit ønske om å forbetre praksis. Innsamling av empiri om studentars haldningar til skriving, deira bruk av skrivestrategiar og deira tankar om kva som skal til for å gjere dei til betre fagskrivarar, gir innsikt i kva endringar som kan vere naudsynte for å styrke skriftkyndigheita og tekstmedvitet til studentane. Erfaringane frå prosjektet kan nyttast for å utvikle ei meir heilskapleg skriveopplæring i grunnskolelærarutdanninga.

Abstract\nThe production and use of video in education has increased during\nrecent years. However, most videos are not properly designed to\nenhance attention and learning. In this article, we report on the\ndesign of an instructional video based on existing multimedia learning\nprinciples as well as on film and video theory, and the result of\nan eye tracker study of students watching it. The eye tracker technology\nenables us to study objectively the effects of the design elements.\nWe show that the design principles used in the production help viewers\nto focus on important aspects in the video.

Tidligere studier har antydet at idrettstrenere ikke får sitt behov for læring og kompetanseutvikling tilfredsstilt av formelle utdanningssystemer. Med bakgrunn i dette er målet med denne studien å undersøke faktiske og foretrukne læringskilder blant norske trenere. I et strukturert spørreskjema vurderte 510 trenere 19 ulike typer læringskilder på en 7-delt Likert-skala, med utgangspunkt i læringskildens betydning henholdsvis for deres kompetanseutvikling hittil i karrieren, og for deres videre utvikling. Kilder knyttet til kommunikasjon med kolleger og refleksjon rundt egen erfaring ble høyest vurdert. Når læringskildene ble kategorisert som «formelle», «uformelle» eller «selvstyrte», fremsto selvstyrte læringskilder som signifikant viktigere enn formelle og uformelle læringskilder, både for trenernes utvikling hittil i karrieren og for videre utvikling (p < 0,01). Formelle læringskilder ble vurdert som signifikant mindre viktig for videre utvikling, sammenlignet med for utvikling hittil i trenerkarrieren (p < 0,01). Vurderingen av formelle og selvstyrte læringskilders betydning for utvikling hittil i karrieren og for videre utvikling var dessuten signifikant avhengig av nivået trenerne praktiserte på (p < 0,05). Funnene diskuteres i lys av tidligere forskning, og forsøkes sett i et helhetlig perspektiv både når det gjelder trenernes egenutvikling og utdanningsinstitusjonenes rolle i denne sammenheng. Retninger for videre forskning foreslås med utgangspunkt i dette.

NOKUT benytter ekspertpaneler for å vurdere om kvalitetssystemene i høyere utdanning holder mål. Denne undersøkelsen retter seg mot fem institusjonelle kvalitetssystemer som ikke ble godkjent, og analyserer sannsynlige årsaker med utgangspunkt i ekspertpanelenes evalueringsrapporter. Artikkelen består av to metodisk sett ulike deler. Utgangspunktet er en empirisk studie av fem evalueringsrapporter, mens andre del er konseptuell og konstruktiv i den forstand at jeg skisserer tankemodeller til mulig videreutvikling av kvalitetssystemene. Analysen viser at studiekvalitetsarbeidet skjer med utgangspunkt i intensjoner som ikke i tilstrekkelig grad følges opp. Rapporteringen framstår som beskrivende, uten dypere analyser, vurderinger og konklusjoner. Evalueringspanelene kommenterer dette, men bidrar ikke med konseptuelle løsninger som hjelper institusjonene. Vesentlige utfordringer ligger i overgangen fra beskrivelse til analyse og teoriarbeid basert på en systemforståelse av handlingsfeltet.

I denne artikkelen undersøker jeg læringsassistenters plass i arbeidet med utdannings-kvalitet ved tre norske UH-institusjoner. Selv om nasjonale forskrifter implisitt omfatter bruken av læringsassistenter som del av kvalitetsarbeidet, viser en komparativ analyse av dokumenter knyttet til kvalitetssystemene ved disse institusjonene at læringsassistenter er utelatt fra de formelle beskrivelsene av kvalitetsarbeidet. En mulig grunn til dette kan være at institusjonene mangler en bevissthet rundt formål og fokus med kvalitetssystemene, og at kvalitetsarbeid både er rettet mot sikring og mot utvikling av utdanningskvalitet, med et fokus på både undervisning og læring. En annen grunn ligger i institusjonenes tilnærming til bruken av læringsassistenter. I artikkelen bruker jeg matrisen Aims in Quality Management utviklet av Gynnild (2014, s. 87) for å undersøke hvordan læringsassistenter kan integreres i kvalitetssystemene på en slik måte at de kan bidra til kvalitetsarbeid rettet mot utvikling av studenters læring.

Artikkelen framlegger resultater fra et undervisningsopplegg i matematikk for 1. års ingeniørstudenter ved HiST høsten 2013, hvor korte, digitale flervalgstester inngikk som en del av den summative vurderingen i matematikkfaget. Testene ble gjennomført på de ordinære forelesningene, hvor studentene brukte det HiST-utviklede testverktøyet Peer Learning Assessment System (PeLe) til å besvare testene med sine egne mobile enheter. Undervisningsopplegget foregikk over 2 x 45 minutter, og i den første, summative halvdelen besvarte studentene den digitale testen individuelt. Testverktøyet gjorde resultatene umiddelbart tilgjengelig for læreren, som kunne bruke svarfordelingene som utgangspunkt for læringsaktiviteter i oppleggets andre, formative del. Læringsaktivitetene la vekt på samarbeid mellom studentene og ga studentene muligheten til å vise at de hadde lært av egne, og hverandres, feil. Læringseffekten av undervisningsopplegget ble målt i form av resultater på en ordinær, skriftlig matematikkeksamen, hvor kontrollgruppa besto av studenter som fulgte et identisk matematikkpensum, men som ikke gjennomførte digitale underveistester. Testgruppa fikk signifikant bedre resultater enn kontrollgruppa på en tradisjonell skriftlig matematikkeksamen etter å ha gjennomført undervisningsopplegget med kombinerte summative og formative tester.