Bakgrunn: Levertransplanterte pasienter utgjør en unik pasientgruppe som gjennomgår et regulert behandlingsforløp i helsevesenet. Oppsummert forskning har hovedsakelig undersøkt pasientgruppens livskvalitet i etterkant av levertransplantasjonen, men i mindre grad utforsket deres erfaringer knyttet til hvordan de opplever selve levertransplantasjonen og deres behov for oppfølging og støtte under tilfriskningsprosessen. Hensikt: Å sammenstille kunnskap fra kvalitative primærstudier som har utforsket levertransplanterte pasienters erfaringer knyttet til å bli transplantert, hvordan de opplever tilfriskningsfasen etter gjennomført levertransplantasjon og hvilket behov de har for oppfølging og støtte i denne fasen. Metode: Det er gjennomført en kunnskapsoppsummering av kvalitative studier basert på anbefalinger fra Booth, Sutton, Clowes og Martyn-St James. Litteratursøk ble utført i databasene CINAHL, MEDLINE og Embase, sist oppdatert i september 2024. Analyseprosessen er gjennomført med refleksiv tematisk analyse. Enhancing Transparency in Reporting the Synthesis in Qualitative Research (ENTREQ) er benyttet for rapportering av studien. Resultat: Ni studier innfridde inklusjonskriteriene. Analysen genererte tre hovedtema: «Betydningen av et godt støtteapparat for levertransplanterte pasienter», «Levertransplanterte erfarer en fysisk, emosjonell og eksistensiell berg-og-dal-bane» og «Å få livet i gave på ny – men stadig leve med frykt for avstøtning». Konklusjon: Levertransplantasjon er en livsendrende behandling som medfører fysiske og emosjonelle utfordringer for pasientene. Helsepersonells faglige spesialkompetanse spiller en avgjørende rolle for å skape tillit og trygghet for pasientene gjennom tilfriskningsprosessen. Levertransplanterte pasienter må følge anbefalte helseråd for å ta vare på den nye leveren, og helseinformasjonsprogrammer som strekker seg over tid kan styrke denne pasientgruppens helsekompetanse. Støtte fra nære relasjoner, sosialt nettverk og likepersoner er av avgjørende betydning for levertransplanterte pasienters tilfriskning. Samtidig er frykten for avstøtning en vedvarende bekymring pasientene opplever å leve med. Pasienterfaringer bør utforskes videre i empiriske studier for å få et utvidet kunnskapsgrunnlag for hvilke oppfølgingsformer som kan styrke levertransplanterte pasienters egenomsorg i tilfriskningsprosessen. ENGLISH ABSTRACT Receiving Life as a Gift Anew – Experiences of Liver Transplant Patients During the Recovery Phase After Liver Transplantation and Their Needs for Follow-Up Care and Support: A Systematic Literature Review from Qualitative Studies Background: Liver transplant patients represent a unique patient group undergoing a structured pathway within the healthcare system. Literature reviews have primarily investigated the quality of life of this patient group following liver transplantation but has explored their experiences related to the transplantation itself, to a lesser extent alongside their needs for follow-up care and support during the recovery process. Purpose: To synthesize knowledge from qualitative primary studies that have explored the experiences of liver transplant patients regarding the transplantation process, their perceptions of the recovery phase following liver transplantation, and their need for follow-up care and support. Method: A systematic literature review was conducted based on recommendations from Booth, Sutton, Clowes & Martyn-St James. Literature searches were carried out using CINAHL, MEDLINE and Embase databases, updated in September 2024. The analysis process was carried out using reflexive thematic analysis. Enhancing Transparency in Reporting the Synthesis in Qualitative Research (ENTREQ) was used for reporting the study. Results: Nine studies met the inclusion criteria. The analysis generated three main themes: ‘The Importance of a Strong Support System for Liver Transplant Patients’; ‘Liver Transplant Patients Experience a Physical, Emotional, and Existential Roller Coaster’; and ‘Receiving Life as a Gift Anew – Yet Continually Living with the Fear of Rejection’. Conclusion: Liver transplantation is a life-changing care process that entails physical and emotional challenges for patients. The professional expertise of healthcare personnel plays a crucial role in creating trust and security for patients throughout the recovery process. Liver transplant patients need to follow recommended health advice to take care of their new liver, and health information programs that extend over the longer timeframe can enhance patients health literacy. Support from close relationships, social networks, and peers is of critical importance for the recovery of liver transplant patients. Simultaneously, patients experience a persistent worry over the fear of rejection. Patient experiences should be further explored in empirical studies to expand the knowledge base on what form of follow-up can strengthen liver transplant patients’ self-care during the recovery process.

Bakgrunn: I 2021 fastsatte Kunnskapsdepartementet nye nasjonale forskrifter for utdanningene innen intensiv-, operasjons-, og kreftsykepleie, som sikrer et nasjonalt likeverdig faglig nivå og felles sluttkompetanse for kandidater. Det er et presserende behov for å utdanne flere spesialsykepleiere innen disse områdene i Norge, for å opprettholde kvaliteten i helsetjenestene. Det er begrenset kunnskap i en nordisk kontekst om masterstudenters egenrapporterte profesjonelle kompetanse. Hensikt: Studiens hensikt var å kartlegge hvordan masterstudenter ved klinisk spesialisering i intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie vurderte sin selvrapporterte kompetanse innen seks viktige sykepleiefaglige områder ved oppstart av studiet. Metode: En tverrsnittstudie ble gjennomført blant masterstudenter på et av universitetene i Norge. Data ble samlet inn via et nettbasert spørreskjema. Den norske versjonen av The Nurse Professional Competence Scale – Short Form ble benyttet til å måle sykepleiefaglig kompetanse. Resultater: Høyest gjennomsnittsskår ble funnet for kompetanseområdet «Medisinsk og teknisk omsorg», mens lavest gjennomsnittsskår ble funnet for «Fagutvikling, faglig ledelse og organisering av sykepleie». Kvinner rapporterte en signifikant høyere kompetanse innen «Medisinsk og teknisk omsorg» sammenlignet med menn. Masterstudentene i aldersgruppen 41-50 år rapporterte en signifikant høyere kompetanse innen «Verdibasert sykepleie». Det var ingen signifikante forskjeller i selvrapportert kompetanse mellom studentgruppene i de tre ulike spesialiseringene. Masterstudentene fremhevet at deltidsutdanning som var samlingsbasert gav dem mulighet til å kombinere utdanning med andre forpliktelser som familie, jobb og økonomi. Konklusjon: Det er viktig å sikre at fagutvikling, faglig ledelse og organisering av sykepleie får mer fokus i masterutdanningene for å styrke fremtidige spesialsykepleieres kompetanse i intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie. Deltidsutdanning gjør det lettere for studentene å kombinere studiene med andre forpliktelser. ENGLISH ABSTRACT Norwegian intensive care, operating room and cancer nursing students’ self-reported competence at the start of their master’s degree - a cross-sectional study Background: In 2021, the Ministry of Education established new national regulations for education in intensive, perioperative, and oncology nursing, ensuring a nationally equivalent professional academic level and common final competencies for graduates. There is an urgent need to educate more specialized nurses in in these areas in Norway to maintain the quality of healthcare services. There is limited knowledge in a Nordic context regarding master’s students’ self-reported professional competence. Aim: The study aimed to map how master’s students specializing in intensive-, perioperative-, and oncology nursing assessed their self- reported professional competence in six important nursing areas at the start of their studies. Method: A cross-sectional study was conducted among master’s students at one of the universities in Norway. Data was collected via an online questionnaire. The Norwegian version of the Nurse Professional Competence Scale – Short Form was used to measure self-reported professional competencies. Results: The highest mean score was found in the competence area «Medical and Technical Care,», while the lowest mean score was found for «Professional Development, Management, and Organization of Nursing Care.» Women reported significantly higher competence in «Medical and Technical Care» compared to men. Master’s students aged 41-50 reported significantly higher competence in «Value-Based Nursing.» There were no significant differences in self-reported competence among the student groups in the three different specializations. The students emphasized that part-time education, which was gathering-based, allowed them to combine education with other commitments such as family, work and finances. Conclusion: It is important to ensure that professional development, leadership and organization of nursing care receive more focus in master’s programs to strengthen the future competencies of specialist nurses in intensive, perioperative, and oncology nursing. Part- time education facilitates students’ ability to manage their studies alongside other responsibilities.

Bakgrunn: Kommunikasjon mellom pasient og intensivsykepleier er avgjørende for økt pasientkomfort og intensivsykepleierens arbeidsutøvelse. Above cuff vocalisation (ACV) er en kommunikasjonsmetode for våkne, trakeostomerte respiratoravhengige intensivpasienter. Metoden er ny i Norge, og ble godkjent og innført på Oslo universitetssykehus i september 2019. Tidligere internasjonale studier viser at ACV er en trygg og effektiv kommunikasjonsmetode som kan øke livskvaliteten til intensivpasientene. Innføring av metoden ble derfor vurdert til å være trygg, men det ble anbefalt å følge opp med kvalitetsmålinger. Hensikt: Hensikten med studien var å evaluere metoden ACV etter innføringen på Oslo universitetssykehus ved å kartlegge stemmekvalitet og eventuelle komplikasjoner hos våkne, trakeostomerte respiratoravhengige intensivpasienter under pågående ACV- forsøk. Metode: Observasjonsstudien er basert på data fra interne kvalitetsmålinger registrert ved ACV-forsøk i tidsperioden september 2019 til juli 2020 etter innføring av metoden på et universitetssykehus i Norge. Stemmekvalitet ble registrert av helsepersonell til stede med følgende kategorier: ingen, hviskende, hes, anstrengt og tydelig stemme. Komplikasjoner ble registrert med følgende kategorier: ingen komplikasjoner, subkutant emfysem, luft i ventrikkel, luftlekkasje rundt trakeostomi og annet. Beskrivende statistikk presenteres med antall (%) og median med interkvartil range (IKR). Resultat: Totalt 16 intensivpasienter fra 5 ulike intensivenheter fikk gjennomført totalt 36 ACV-forsøk. Hørbar (hvisking, hes, anstrengt) eller tydelig stemme ble registrert hos 75 prosent (11/16) av pasientene og ved 67 prosent (24/36) av ACV-forsøkene. Ingen komplikasjoner ble rapportert ved 53 prosent (19/36) av ACV-forsøkene, og mindre alvorlige komplikasjoner ble registret ved 44 prosent (16/36). De mindre alvorlige komplikasjonene inkluderte luftlekkasje rundt trakeostomi, luft i ventrikkel, hoste, brekning, ubehag i svelg og mye sekret. Konklusjon: Funnene tyder på at ACV kan fungere som en alternativ kommunikasjonsmetode for våkne, trakeostomerte respiratoravhengige intensivpasienter etter innføring på et sykehus, men at det kan oppstå mindre alvorlige komplikasjoner og forbigående observerte pasientubehag under pågående forsøk. ENGLISH ABSTRACT Give the patient a voice with Above Cuff Vocalisation: an observational study Background: Communication between patient and intensive care nurse is crucial for increased patient comfort and the intensive care nurse's work performance. Above cuff vocalisation (ACV) is a communication method for awake, tracheostomized ventilator-dependent intensive care patients. The method is new in Norway, approved and introduced in Oslo university hospital (September 2019). Previous international studies show that ACV is a safe and effective communication method that can increase the quality of life of intensive care patients. The introduction of the method was therefore considered to be safe, but it was recommended to follow up with quality measurements. Aim: The study aimed to evaluate and map voice quality and possible complications in awake, tracheostomized ventilator-dependent intensive care patients during ongoing ACV trials. Method: The study was a descriptive observational study at Oslo university hospital in Norway. The study was based on register data from quality registration forms for ACV trials in the time period September 2019 to July 2020. Result: A total of 16 intensive care patients from 5 different intensive care units generated 36 ACV trials. The findings of the study showed that 67% (24/36) of the ACV attempts resulted in an audible or clear voice in 75% (11/16) of the patients. No complications occurred in 53% (16/36) of the ACV trials, and less severe complications were recorded in 44% (16/36). Conclusion: The findings suggest that ACV works as an alternative communication method for awake, tracheostomized ventilator-dependent intensive care patients, but that less serious complications and transient patient discomfort may occur during ongoing trials.

Bakgrunn: Atelektaser er den vanligste årsaken til hypoksemi hos pasienter i generell anestesi og kan føre til postoperative lungekomplikasjoner. Rekrutteringsmanøver (RM) og bruk av positivt endeekspiratorisk trykk (PEEP) er metoder for å forebygge og behandle atelektaser hos pasienter i narkose. Samtidig rapporteres det at manglende opplæring og prosedyrer fører til at anestesipersonell vegrer seg for å ta i bruk disse metodene. Hensikt: Å utarbeide en kunnskapsbasert fagprosedyre for bruk av RM og PEEP under generell anestesi. Prosedyren er avgrenset til pasienter over 18 år og ASA klasse 1–3. Metode: Vi brukte Helsebibliotekets metode og minstekrav for utarbeidelse av fagprosedyrer, basert på AGREE II-verktøyet. Systematiske søk ble gjort i seks medisinske databaser og fem databaser for kliniske retningslinjer. I tillegg ble det etablert en prosedyregruppe bestående av fire klinikere innen anestesiologi. Resultater: Resultatene viser at ved å gjøre rekrutteringsmanøver og optimalisere PEEP kan en oppnå en forbedret intraoperativ lungefunksjon. Det er likevel lav evidens for at effekten varer ut i den postoperative perioden. Derfor anbefales det kun å gjøre rekrutteringsmanøver på indikasjon. Konklusjon: RM er en trygg og effektiv metode for å oppheve atelektaser som medfører hypoksemi under generell anestesi. RM bør etterfølges av en justering av PEEP-verdi for å opprettholde effekten. Konsekvenser for klinisk praksis: Fagprosedyren er fremstilt som et praktisk flytskjema som kan tas i bruk som et beslutningsverktøy i klinisk praksis. Prosedyren gir også anbefalinger for monitorering av lungemekanikk som skal ligge til grunn for å utføre tiltak og evaluere effekt av tiltak. Implementering av fagprosedyren vil også gi økt fokus på lungemekanikk under generell anestesi. Systematisk undervisning og opplæring av anestesipersonell vil være nødvendig om fagprosedyren skal implementeres i klinisk praksis. ENGLISH ABSTRACTRecommendations for the Safe Use of the Recruitment Maneuver Under General Anaesthesia – A Clinical Practice Guideline Background: Atelectasis is the most common cause of hypoxemia in patients under general anesthesia, and can lead to postoperative pulmonary complications. Recruitment maneuver (RM) and the use of positive end-expiratory pressure (PEEP) are methods for preventing and treating atelectasis in patients under general anesthesia. It is reported that lack of training and procedures can lead to reluctance among anesthesia personnel to use these methods. Purpose: To develop an evidence-based, clinical procedure for the use of RM and PEEP during general anesthesia. The procedure is restricted to patients over 18 years of age and ASA classification 1–3. Method: We used the methods and criteria as lined out by The Norwegian Electronic Health Library, based on AGREE II. A systematic comprehensive search was made in six medical databases and five databases for clinical guidelines. In addition, a procedure group consisting of four clinicians in anesthesiology was established. Results: The results show that by performing a recruitment maneuver and optimizing PEEP, one can achieve an improved intraoperative lung function. However, there is little evidence that the effect lasts into the postoperative period. Therefore, it is recommended to only perform RM on indication. Conclusion: RM is a safe and effective method to reverse atelectasis causing hypoxemia under general anaesthesia. RM should be followed by an adjustment of PEEP value to maintain the effect. Implications for clinical practice: The clinical procedure is presented as a practical flow chart that can be used as a decision-making tool in clinical practice. The procedure gives recommendations for monitoring of lung mechanics, which will form the basis for carrying out the next step and evaluating the effect. It will also increase focus on lung mechanics during general anesthesia. Systematic instruction and training of anesthesia personnel is necessary if the procedure is going to be implemented in clinical practice.

Bakgrunn: Intensivpasienter har på grunn av alvorlig sykdom, intubasjon og sedering vanskeligheter med å uttrykke seg. I tillegg husker de lite eller har uklare minner fra intensivoppholdet, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan pasientene opplever tiden på intensiv. Pårørende er ofte mye til stede på intensivavdelingen, og studier viser at det er samsvar mellom pasientens og pårørendes opplevelser av intensivoppholdet. Dette tyder på at pårørende kan vurdere kvaliteten på pleie, behandling og beslutninger på intensivavdelingen. Det er publisert få tverrsnittstudier om pårørendetilfredsheten ved norske intensivavdelinger og det er behov for flere slike studier. Hensikt: Hensikten med studien var å kartlegge pårørendes tilfredshet med pleie, behandling og beslutninger på to norske avdelingersom behandler intensivpasienter, samt å undersøke om grad av tilfredshet med pleie, behandling og beslutninger var assosiert med de pårørendes bakgrunnsopplysninger. Metode: Denne tverrsnittsstudien hadde et kvantitativt, deskriptivt design. Studien ble utført på en intensiv- og en overvåkningsavdeling på et stort akuttsykehus i Norge. Pårørende på de to avdelingene besvarte en norsk versjon av spørreskjemaet «Family Satisfaction in the Intensive Care Unit 24». Data ble analysert ved hjelp av deskriptiv statistikk og bivariate analyser. Resultater: Totalt 45 pårørende besvarte spørreskjemaet. Gjennomsnittlig tilfredshetsskår var meget god, med en total gjennomsnittsskår på 83,1 prosent. På spørsmål som omhandlet pleie og behandling var gjennomsnittsskåren 88,2 prosent, mens på spørsmål som omhandlet tilfredshet med beslutninger om behandling av den alvorlig syke pasienten var gjennomsnittsskåren 79,0 prosent. Med et unntak, var det ingen signifikant forskjell mellom grad av tilfredshet og de pårørendes bakgrunnsopplysninger. Konklusjon: På tross av at de pårørende gjennomsnittlig var meget godt tilfreds med pleie, behandling og beslutninger på de to avdelingene studien ble gjennomført, viste studien at det fantes rom for forbedringstiltak. Atmosfæren på pårørenderommet, kommunikasjon med legene og de pårørendes innflytelse på behandlingen, er områder som bør studeres nærmere med mål om å forbedres. ENGLISH ABSTRACT Family Satisfaction in Two Norwegian Intensive Care Units – a Cross-Sectional Study Introduction: Intensive care unit (ICU) patients often have difficulties expressing themself due to critical illness, intubation, and sedation. Many ICU patients cannot remember being an ICU patient, and therefore it could be difficult knowing how patients experience the ICU stay. Since relatives often are present at the ICU, and studies shows associations between how relatives and patients experience ICU stay, relatives may assess the quality of care, treatment and decisions during ICU stay. Aim: The aim of the study was to assess relatives’ satisfaction with care, treatment, and decisions in two ICUs at one Norwegian hospital, and to identify associations between satisfaction and demographic variables. Method: In this cross-sectional study, relatives to ICU patients filled in a Norwegian version of the «Family Satisfaction in the Intensive Care Unit 24» questionnaire, before the data was analyzed using descriptive statistics and bivariate analyses. Results: Totally 45 relatives answered the questionnaire. Mean satisfaction score was very good with a total score of 83.1%. Questions regarding care and treatment had mean score of 88.2%, and questions regarding decision-making had mean score of 79.0%. With one exception, no demographic variables were significantly associated with satisfaction. Conclusion: Even though overall satisfaction with care, treatment and decision-making was very good, there was room for improvement. The atmosphere in the waiting room, communication with the doctors and relatives’ influence on treatment, are areas that should be studied more closely in the future.

Denne fagartikkelen er utarbeidet basert på en engelsk prøveforelesning før disputas for graden ph.d ved Universitetet i Sørøst-Norge. ChatGPT ble benyttet i forbindelse med oversettelsen av notatene.

Bakgrunn: Elektrokonvulsiv behandling (ECT) er en psykiatrisk behandlingsmetode som benyttes ved enkelte alvorlige psykiske lidelser. Av hensyn til pasientens sikkerhet, gjøres ECT mens pasienten er i narkose. ECT gjennomføres i tett samarbeid mellom spesialisert helsepersonell innen anestesi og psykiatri. Vi har ikke funnet kvalitative studier som har utforsket anestesipersonellets erfaringer med egen praksis knyttet til ECT. Hensikt: Utforske og beskrive hvordan anestesiologisk personell erfarer sin praksis ved elektrokonvulsiv behandling (ECT) til personer med psykiske lidelser. Metode: Studien hadde et kvalitativt eksplorativt og deskriptivt design, og individuelle kvalitative intervjuer med en temabasert intervjuguide ble benyttet som metode for innsamling av data. Utvalget bestod av seks anestesisykepleiere og fire anestesileger fra samme virksomhet, alle med erfaring fra anestesiologisk praksis ved ECT. Graneheim og Lundmans (31,32) modell for kvalitativ innholdsanalyse ble benyttet i analysen av den transkriberte teksten fra intervjuene. Resultater: Analysen resulterte i tre kategorier og ni sub-kategorier som alle på ulike måter beskriver hva som kjennetegner anestesiologisk praksis ved ECT: å møte den psykisk lidende pasienten i en ECT-situasjon; å gjøre anestesifaglige vurderinger i en ECT- situasjon; å samarbeide om behandling på tvers av kompetanse i en ECT-situasjon. Konklusjon: Funnene viser at anestesipersonellet var bevisst bruk av terapeutisk kommunikasjon i ECT-situasjonen og at de baserte sine anestesiologiske vurderinger på erfarings- og forskningsbasert kunnskap. God kommunikasjon, både innad i anestesiteamet og i det tverrfaglige samarbeid med psykiatripersonellet, var sentralt for å sikre pasientsikkerhet og optimalt utbytte ved ECT-behandling. På bakgrunn av funnene anbefales jevnlige møter for kunnskaps- og erfaringsutveksling mellom anestesipersonell og psykiatripersonell for å etablere felles forståelse og bedre klinisk vurderingskompetanse. For å få oversikt over anestesipersonells praksis ved ECT på tvers av norske helseforetak, anbefales en landsdekkende kartleggingsstudie som grunnlag for kvalitetsutvikling. ENGLISH ABSTRACT Anesthesiological practice in the implementation of electroconvulsive treatment for people with mental health disorders: a qualitative study Background: Electroconvulsive therapy (ECT) is a psychiatric treatment used to decline symptoms of certain severe mental health conditions. Due to the patient’s safety, general anesthesia is used. The procedure is performed in collaboration between providers of anesthesia and mental health professionals. Qualitative studies addressing the practice of anesthesia in ECT, are currently missing. Aim: The aim of the study was to explore and describe anesthesia professionals’ experiences with ECT for persons with mental health disorders. Method: An explorative and descriptive design was applied, where qualitative individual interviews were used as a strategy for collecting data. Six nurse anesthetists and four anesthesiologists, experienced with providing anesthesia in ECT, were participants in this study. Graneheim and Lundman’s (31,32) approach for qualitative content analysis was used to analyze the transcribed text. Results: The analysis resulted in three categories, and nine sub-categories, all describing anesthesia professionals’ experiences with ECT: To meet the mental health suffering patient in an ECTsetting; To perform anesthesiologic assessments in an ECT-setting; To collaborate across competence in an ECT-setting. Conclusion: The findings revealed that anesthesia professionals consciously applied therapeutic communication and anchored their anesthesiologic judgments based on knowledge from research evidence and clinical experience. Good communication, both within the anesthesiologic team and in collaborative work with the mental health professionals, was crucial to provide optimal ECT outcome and secure patient safety. Based on the findings, regular meetings between the anesthesia and the mental health professionals allowing for exchange of knowledge and experiences aiming for mutual understanding and competence, is recommended. To establish a basis for quality development within this anesthesiologic practice across Norwegian health care trusts, a nationwide cross-sectional study is recommended.

Bakgrunn: Den elektriske aktiviteten i hjernen blir endret når pasienter gis anestesimidler. Dette kan tydelig sees på et elektroencefalogram. Ved å tolke elektroencefalogram gis muligheten til en detaljert og nøyaktig vurdering av søvndybde. Denne studien undersøker anestesisykepleieres erfaringer med å benytte elektroencefalogram og spektrogram for søvndybdemåling hos pasienter i generell anestesi. Hensikt: Hensikten var å få kunnskap om anestesisykepleieres erfaringer med bruk av en ny generasjon øvndybdemåling under generell anestesi. Metode: Denne kvalitative studien hadde et deskriptivt og utforskende design. Data ble samlet inn i et fokusgruppeintervju bestående av seks anestesisykepleiere. Datamaterialet ble analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse. Resultat: Tre temaer ble identifisert: Et verktøy som understøtter anestesisykepleiers mulighet til å tilpasse narkosedybde; Å stole på et nytt verktøy – erfaringer med å vurdere anestesidybde; Erfaringer med at verktøyet fremmer pasientsikkerhet. Konklusjon: Resultatene tyder på at anestesisykepleiere ved bruk av elektroencefalogram og spektrogram hadde tilegnet seg ny forståelse av søvndybde og så fordeler og utfordringer med verktøyet. De uttalte at det var utenkelig å slutte med å bruke verktøyet. Deltakerne erfarte at elektroencefalogram og spektrogram kunne ha fordeler for pasientene, ved at de fikk en mer balansert og individuelt tilpasset anestesi. En utfordring var at enkelte medikamenter gjorde det vanskelig å tolke elektroencefalogrammet. English abstract English title: Electroencephalogram and spectrogram: Nurse anaesthetist’s experiences with a new tool for measuring sleep depth under general anesthesia Background: The electrical activity in the brain is altered when patients are given anaesthetics. This can be seen on an electroencephalogram. By interpreting the electroencephalogram, the possibility is given of a detailed and accurate assessment of sleep depth. This study examines nurse anesthetists’ experiences of using electroencephalogram and spectrogram for sleep depth measurement in patients during general anesthesia. Aim: The aim of this study was to explore nurse anesthetists experiences with the use of a new generation of sleep depth measurement under general anesthesia. Method: This qualitative study had a descriptive and exploratory design. Data were collected in a focus group interview consisting of six nurse anesthetists. The data material was analysed using qualitative content analysis. Result: Three themes were identified. A tool that supports the nurse anesthetists ability to adjust the depth of anesthesia; Relying on a new tool—experiences with assessing the depth of anesthesia; Experiences with the tool that enhances patient safety. Conclusion: The results suggest that nurse anesthestists using electroencephalogram and spectrogram had acquired a new understanding of sleep depth and experienced benefits and challenges with the tool. They stated that it was unthinkable to stop using the tool. The participants experienced that electroencephalogram and spectrogram could have benefits for the patient, by facilitating a more balanced and tailored anesthesia. One challenge was that some drugs made it difficult to interpret the electroencephalogram.

Dette er en fulltekst av tidsskriftet Inspira nummer 4, 2020. Merk at tidsskriftet publiseres av Cappelen Damm Akademisk fra og med 15. januar 2021. 
 Innhold
 Sykepleiernes år?: Paula og Therese
 Sykepleieres og legers oppfattelse av teamarbeid i intensivavdelinger – en tverrsnittsstudie: Maria Bysheim, Hilde Marit Lygren, Marit Hegg Reime
 ASA-klassifisering og kroppsmasseindeks: Ann-Chatrin Leonardsen
 Pasienterfaringer med intravenøse langtidskatetre: Ann-Chatrin Leonardsen, Ellen Marie Lunde,Stine Thorvaldsen Smith, Gitte Lise Olsen
 Bruk av sjekklister gjennom hele pasientforløpet forbedrer behandlingsresultater: Anette Storesund

Bakgrunn: Teamarbeid i helseveseneter komplekst, da det krever et dynamisk samspill mellom flere profesjoner i en stor organisasjon. Det har vært lite systematisk opplæring i teamarbeid på norske sykehus. Risikoen for pasientskade i intensivavdelinger er trolig høyere enn i andre somatiske avdelinger grunnet omfattende bruk av invasive behandlingstiltak og kompleksiteten i behandlingen. Intensivavdelinger krever optimalt teamarbeid for å forebygge skader og levere gode og sikre tjenester.
 Hensikt: Hensikten med studien var å kartlegge sykepleiere og leger sin oppfattelse av teamarbeid i intensivavdelinger.
 Metode: Studien er en kvantitativ, deskriptiv studie med tverrsnittsdesign. Seks intensivavdelinger ble forespurt om å delta, tre avdelinger ved to ulike sykehus aksepterte invitasjonen. Av 186 inviterte sykepleiere og leger besvarte 90 (48,4%) spørreskjemaet, hvorav 79 var sykepleiere og 11 var leger. Den norske versjonen av spørreskjemaet T-TPQ (TeamSTEPPS- Team Perceptions Questionnaire) ble benyttet som kartleggingsverktøy for å måle oppfattelse av teamarbeid. Teamarbeid er i dette skjemaet operasjonalisert i de fem underkategoriene teamstruktur, ledelse, situasjonsovervåking, gjensidig støtte og kommunikasjon. Hver underkategori inneholder syv påstander som deltakerne skal si seg enig eller uenig i på en Likertskala som rangerer fra 1 «svært uenig» til 5 «svært enig». I tillegg ble demografiske bakgrunnsvariabler kartlagt.
 Resultater: Analysen indikerer at sykepleierne i noe mindre grad enn legene opplever at teamarbeidet fungerer godt. Sykepleierne skåret underkategorien kommunikasjon høyest og legene underkategorien teamstruktur høyest. En fellesnevner for begge yrkesgruppene var at de skåret konflikthåndtering lavest. Vi fant en signifikant forskjell i oppfattelse av teamstruktur mellom leger og sykepleiere (p=0,026). På påstandsnivå fant vi signifikante forskjeller på fem påstander relatert til kommunikasjon og teamstruktur.
 Konklusjon: Resultatene fra studien indikerer at det kan være behov for å trene mer systematisk på teamarbeid. Utvikling av felles mentale modeller, gjensidig støtte og bruk av kommunikasjonsverktøy og konflikthåndteringsverktøy kan være til hjelp for et mer effektivt teamarbeid.
 English abstract
 Background: Teamwork in the healthcare setting is complex and demands a dynamic interaction between several healthcare professionals, often within a large organisation. Historically there has been minimal systematic team training in Norwegian hospitals. The risk for adverse patient events within the intensive care setting is likely higher than for other departments, due to the invasive and intricate nature of intensive care treatment. Intensive care treatment demands a high level of teamwork in order to deliver an optimal standard of care and avoid adverse patient events.
 Aim: The aim of this study was to map doctors` and nurses’ perceptions of teamwork within intensive care departments.
 Method: This study has a cross sectional design and is descriptive and quantitative in nature. Six intensive care departments within two hospitals were invited to participate, three departments accepted the invitation. Of the 186 participants, 90 (48,4%) completed the questionnaire, 79 nurses and 11 doctors. The Norwegian version of the T-TPQ (TeamSTEPPSTeam Perceptions Questionnaire) was utilised in order to map the participants` perception of teamwork. Teamwork in this questionnaire is operationalised using the following five categories; team structure, leadership, situation awareness, mutual support and communication. Each of these categories has seven claims ranging on a Likert scale from 1 strongly disagree to 5 strongly agree. In addition, the following demographic variables were included; gender, department, experience, percentage of employment and the nurses and doctor’s degree of specialisation.
 Results: Nurses were generally less in agreement than doctors regarding their perception of teamwork. The highest score for nurses was on the sub-category communication and for doctors`, on team structure. Conflict management scored lowest for both professions. We found a significant difference in the perception of team structure between doctors and nurses (p = 0,026). Significant differences were also found on five claims relating to communication and team structure.
 Conclusion: Our results indicate a need for systematic teamwork training. Developing shared mental models, mutual support, and the use of communication and conflict management tools may benefit effective teamwork.