Lærerstudenters skriving kan, i tillegg til å gi økt skrivekompetanse, bidra til å forberede studentene på en fremtidig rolle som skrivelærere. I denne artikkelen utforsker jeg hvordan et slikt dobbelt perspektiv på lærerstudentenes skriving kan utnyttes på en eksplisitt måte i undervisningen om elevtekstrespons i norskfaget i grunnskolelærerutdanningen. Problemstillingen er: Hvilke refleksjoner gjør norsklærerstudentene seg når undervisningen om respons på elevtekster i skrivedidaktikkundervisningen kobles direkte til studentenes arbeid med medstudentrespons? Prosjektet er en intervensjonsstudie gjennomført i to ulike studentgrupper, der studentene ga respons på hverandres tekster med utgangspunkt i Kvithyld og Aasens fem teser om funksjonell respons på elevtekster. Studentene ble også utfordret til å reflektere over sammenhengen mellom erfaringene med å gi og få medstudentrespons og deres fremtidige profesjonspraksis som responsgivere i skolen. Studentenes refleksjoner viser at alle de fem tesene er i spill når de gir hverandre respons, og at de fleste studentene opplever et høyt læringsutbytte med tanke på å gi respons på elevtekster i fremtidig profesjonspraksis. En implikasjon av resultatene er at det er viktig å vie prinisppet om å gi dialogisk tekstrespons særlig oppmerksomhet i skrivedidaktikkundervisningen.

This paper explores how school actors (teachers and school leaders) understand the role of teachers as master’s thesis mentors within a tripartite collaboration. By ‘mentor’ we mean teachers who can provide guidance and support to student teachers in developing master’s theses. Drawing on theories of communities of practice, boundary objects and brokers, this study addresses the tensions between research-based and practice-oriented approaches in initial teacher education. Data were collected through open-ended questionnaires with school leaders and interviews with teachers and were analysed drawing on thematic analysis. In this study, the master’s thesis is viewed as a boundary object linking practical and theoretical knowledge. Our findings indicate that teachers did not view tensions between academic and practical knowledge cultures as obstacles but highlighted the importance of involving student teachers in the professional school community. Active participation in master’s theses introduces teachers to new methods, reconnects them with recent research, and provides new insights into their practice. Acknowledging the role of teachers can foster equal partnerships and addresses educational policy intentions regarding research-based knowledge and practical relevance in developing student teachers’ professional competence.

Partnerships in teacher education (TE) refer to long-term and sustainable initiatives to forge closer connections between TE institutions and schools. The intention is to provide a more relevant and practice-based TE for teacher students and to support the schools in facilitating more research-based practice in classrooms. This article addresses partnership from the leadership perspective, where the responsibilities are given to existing TE leadership levels. The purpose of the study is to provide insight into how to unite two different institutions with different goals and objectives, and what enables and hinders this process. The data material consists of a group interview with leaders in a TE institution, and observations of the leaders in partnership seminars. The analysis reveals the tailor-made approach as a pervasive finding in the leaders’ attempt to blur the boundaries between the collaborating partners; however, this approach challenges the TE institution’s organisational and epistemic practices, such as recruitment and the type of knowledge that is afforded value. Moreover, traditional expectations from schools, directed at the TE as a deliverer of knowledge, as well as the fact that the schools’ participation is voluntary, pose a challenge to the leaders’ boundary work. This study shows that leading partnerships in TE is a complex process uniting multiple stakeholders with different goals, roles and objectives, and that the leaders are both challenged and supported by institutional practices.

Artificial Intelligence (AI) is associated with opportunities as well as challenges. In this study, we explored attitudes toward and use of AI among students and teachers in higher education one year after the launch of ChatGPT. A survey was conducted among students (n = 74) and teachers (n = 72) in the fall of 2023. Only one student in our sample, and no teachers, used AI daily, while 31% of students and 26% of teachers reported monthly or weekly use. The most common uses of AI among students were related to exam preparation and assignment writing, while teachers used AI most frequently to prepare lectures and for proofreading. AI was also used for advanced purposes, such as generating ideas. Both students and teachers were somewhat critical of AI but also saw its potential positive effects in higher education. Students trusted information provided by AI more than teachers did and were also more in favor of strict regulation of AI. We found that for both groups, increased AI use was associated with more positive attitudes toward AI. Results from this study show a broad consensus between students’ and teachers’ use of and attitudes toward AI. The skepticism surrounding the use of AI in higher education shows that there is a need for clear guidelines and better training on the use of AI in an academic context, and the data underscore the importance of critical thinking and reflection related to the use of AI in learning and teaching contexts.

Det norske utdanningssystemet strekker seg fra barnehage til universitet og har et samfunnsoppdrag i å tilrettelegge for danning, utvikling og læring. Gjennom flere styringsdokumenter stilles det krav og forventninger til innhold og måloppnåelse på ulike nivåer i systemet. Innholdet og arbeidsmåtene i utdanningene har gjennom historien blitt påvirket av teknologiutvikling, ikke minst i den digitale revolusjonen. Dermed har digital kompetanse blitt et sentralt begrep i planverk rettet mot skole og i senere tid blitt aktualisert i barnehager og i utdanning av barnehagelærere. I denne artikkelen anvender vi læreplanteori og oversettelsesteori til å undersøke hvordan og i hvilken grad nasjonale føringer for barnehagelæreres digitale kompetanse har fått gjennomslag ved utdanningsinstitusjonene i Norge hvor slik utdanning er tilbudt. Vi fokuserer på overgangen fra offentlige styringsdokumenter til studieplaner og oversettelser mellom disse. Studien viser at vektleggingen av digital kompetanse varierer. Ved noen institusjoner er tematikken viet stor plass og utdypet, men ordrette videreføringer av enkeltformuleringer er mer utbredt. Grunner til forskjellene kan ligge i oversettelsene mellom læreplannivåer og hvilke oversettelsesmodi som er i bruk. Ideen om digitalt kompetente barnehagelærere er tydelig uttrykt i styringsdokumentene, men analysen viser at måten det lokale læreplanarbeidet gjøres på, har betydning for hvorvidt ikke bare ord og formuleringer, men også intensjonene blir videreført i studieplanene.

Våren 2022 leverte det første kullet på femårig grunnskoleutdanning (GLU) i Norge sine masteroppgaver. Vi ønsket å kartlegge sentrale fellestrekk ved disse masteroppgavene ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og hvordan utvalgte trekk spiller sammen med strategiske føringer og den nasjonale og internasjonale diskursen knyttet til norsk lærerutdanning generelt og grunnskolelærerutdanningene spesielt.

Det er i økende grad en forventning om at digital teknologi skal tas i bruk i undervisningen ved norske universiteter og høgskoler. Grunntanken er at slik teknologi på ulike måter kan legge til rette for mer studentaktive undervisnings- og læringsformer, som igjen kan fremme studentenes læringsutbytte. Samtidig viser forskning på feltet at det ikke er bruk av digital teknologi i seg selv som fører til styrket pedagogisk praksis. I denne artikkelen ser vi derfor nærmere på hvordan digital teknologi kan integreres på en måte som fremmer læring i høyere utdanning, og hvilke barrierer for en slik integrering som kan identifiseres. Disse problemstillingene blir besvart ved hjelp av fokusgruppeintervjuer med informanter fra de universitetspedagogiske miljøene ved elleve statlige utdanningsinstitusjoner. Datamaterialet blir analysert med utgangspunkt i historisk institusjonalisme, koblet med Porras-Hernández og Salinas-Amescuas (2013) kontekstuelle TPACK-modell. Vi finner at mangelen på særlig teknologisk, men også til en viss grad pedagogisk, kompetanse hindrer underviserne i å utnytte det fagdidaktiske pedagogiske potensialet som ligger i digital teknologi. Denne barrieren forsterkes ytterligere av andre kontekstuelle faktorer. Spesielt viktig i denne sammenhengen er endret praktisering av personvernlovgivning, som innebærer at den digitale teknologien ofte er forhåndsbestemt og den pedagogiske tilnærmingen må tilpasses deretter. Dette strider mot definisjonen av pedagogisk bruk av digital teknologi, som innebærer at læringsmålene legges til grunn og teknologien bare integreres dersom den understøtter oppnåelsen av disse.

In this study we aim to explore healthcare and social work students’ experiences with VR simulation as a means of preparing for professional practice, and how these experiences contribute to their readiness for future professional roles. We collected data through focus group interviews with 28 students from bachelor’s programs in nursing, social education, social work, and occupational therapy, which we subsequently transcribed and analyzed using thematic analysis. Our findings highlight VR simulation’s potential as a valuable tool for professional practice training. VR simulation can be especially helpful for students who benefit less from ordinary clinical placements due to their need for more time and experience to become more confident in their professional role. By incorporating relevant aspects of the workplace and providing opportunities for repeated training, VR simulation can contribute to preparing students for the demands of professional practice.

I denne studien blir artikler som er publisert i tidsskriftet Uniped i perioden 2011 til og med 2021, analysert. I alt 292 artikler er gjennomgått. Analysen tar utgangspunkt i hvordan forskning på høyere utdanning kan deles inn i bestemte temaområder. Søkelyset blir satt på hva slags temaområder som blir behandlet i de studerte årgangene. I tillegg blir bruken av metode og teori også studert. Funnene viser at forskning som er orientert mot undervisning og læring i høyere utdanning, som forventet dominerer. Men også andre temaområder blir berørt. Med utgangspunkt i funnene blir Unipeds posisjon og fremtid som et unikt norsk tidsskrift for universitets- og høyskolesektoren diskutert. Det blir satt spørsmålstegn ved om tidsskriftet bør fortsette i samme spor som før, eller om søkelyset mer bevisst bør rettes inn mot flere temaområder enn dem som preger tidsskriftet nå. Det blir argumentert for det siste, at flere temaområder bør inkluderes, slik at tidsskriftets unike posisjon kan styrkes. Det innebærer at både tidsskriftets navn og profil bør vurderes.